Feiltrinn, uten fordømmelse

(fritt etter IB 5.-6.okt; Thomas Teglgaard)

Feiltrinn

Rom. 7,15: "For jeg skjønner ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg."

Jeg har mistenkt Paulus for å kopiere tankene mine, et par tusen år før jeg ble født. For det han skriver, er akkurat slik jeg opplever meg selv: Jeg har lyst til å gjøre det gode, allikevel gjør jeg det ikke. Og jeg har ikke lyst til det onde, likevel gjør jeg det gang etter gang. Det er med andre ord en dobbelthet i livet mitt; sinnet mitt er liksom delt i to med en liten djevel og en liten engel som slåss mot hverandre. Og altfor ofte er det den lille djevelen som vinner. Jeg kan ha mange gode intensjoner, mange gode ideer om hva som er rett å gjøre i en bestemt situasjon. Likevel kan jeg oppleve at føttene mine beveger seg i gal retning, at munnen min former de gale ordene. At alt det gode Gud har lagt ned i hjertet mitt må vike for begjæ r, egoisme og hissighet..

Viljen til å gjøre det gode, har jeg nok: jeg ønsker å væ re ydmyk, villig og hjelpsom, kjæ rlig, mild og trofast. Men så skjer det liksom at alt slår om, og fra det ene øyeblikket til det andre skifter jeg fra den fromme til den frådende. Fra den Thomas som tror på Jesus og bekjenner seg som en kristen, til den Thomas som mine næ rmeste kjenner så altfor godt, med alt det som hører til av mindre sympatiske karaktertrekk. Jeg kan godt bestemme meg for at jeg ikke vil hisse meg unødig opp, inntil..nå ja. Det skal kanskje ikke så mye til. Jeg vet godt jeg ikke skal begjæ re andre enn kona mi. Men når jeg går på stranda en lørdag ettermiddag, fryder jeg meg over Guds skaperverk i en slik grad at jeg i tankene langt har overskredet det tillatelige..

Jeg kan bestemme meg for, jeg kan mene, jeg kan love, håpe og be. Men igjen og igjen må jeg erkjenne at det er noe annet enn viljen min som bestemmer tankene og handlingene. Det er noe dypt i meg, som går Gud imot. Noe som har sitt eget liv, sin egen vilje, sin egen svarte dagsorden. Noen kaller det for syndenaturen, før kalte de det for den gamle Adam.

Ok, jeg vet at Paulus ikke stjal tankene fra meg. Men nå er det påfallende hvor mye han, som levde for så lenge siden, likner meg. Og kanskje også deg?

- uten fordømmelse

Rom. 8,1: "Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus."

Dette er et av de mest kjente versene i Bibelen. Det er et av de versene der vi kan si "Kan du ikke huske noe annet, så husk i hvert fall dette: Det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus."

Paulus har nettopp beskrevet hvor umulig alt sammen virker for ham. Han vil gjerne leve godt og fromt, men det bor noe dypt i ham som hindrer ham i det. Noe han kan bekjempe etter beste evne, men som alltid vil vinne over ham. Det er det falne mennesket, det er synden i ham. Det er det altoverskyggende opprøret mot Gud som begynte da Eva en gang for lenge siden spiste av den forbudte frukten. Paulus er menneske, og alle mennesker har syndet og mistet Guds herlighet. Litt floskelaktig kan vi si at Paulus-og vi- synder fordi vi er syndere.

Det er derfor det også glipper for deg. Hvis du har prøvd å leve opp til Guds bud, og jeg mener virkelig prøvd å holde alt sammen til punkt og prikke: elske din neste, aldri såre noen, aldri si noe ubehagelig til din neste, aldri begjæ rt noe som tilhører en annet osv. Hvis du har prøvd å leve opp til Guds krav, har du antagelig funnet at det ikke lar seg gjøre. Og loven er til forat du skal erkjenne det. For det er når du står tomhendt i møtet med Gud at Han kan rekke deg det eneste som kan redde fra Hans forferdelige straff. Eller rettere: Rekke deg den eneste, for det er en person som er Guds redning. Det er Gud selv, det er Jesus Kristus.

Vi mennesker vil så gjerne gjøre oss fortjent til Guds tilgivelse og kjæ rlighet. Men når vi prøver å gjøre oss fortjent til det, går vi bare i veien for Gud. Han elsker oss allerede. Han har allerede tilgitt oss. Det eneste vi skal gjøre, er ikke å slutte å tro at Han vil ha med oss å gjøre. Ikke vende Ham ryggen, om du vil uttrykke det slik. Vi kan ikke elske, takke eller tro slik at Gud finner behag i det, selv om Han ønsker at vi skal gjøre det for vår egen skyld og til Hans ære. Det fantastiske er at Gud har gjort og fortsatt gjør alt sammen for oss. Og det er når vi forstår dette, at vi tror i kristen forstand!

Det er ingen fordømmelse. Den er borte. Jesus har fjernet den! Det er det glade budskapet. Det er det som har trøstet Paulus, og det er det som skal trøste deg og meg. Så når du opplever det samme som Paulus, nemlig at du ikke klarer å gjøre det gode, men i stedet har trang til å gjøre det onde - så ta din tilllukt til Jesus. Der er det ingen fordømmelse!